Matt. 18.20

Tor Åge Bringsværd sin novelle er en ytterst relevant og slagkraftig bit med litteratur, der han tematisk kritiserer alt fra religionstolkning til samfunnskritikk og rasisme. Religionstolkningen spiller riktig nok mye på rasisme, men jeg ble hengende opp i dette rett og slett fordi det er er et interessant lite dilemma som også har opptatt meg: Jesus var fra midtøsten, ergo var han ikke hvit men tvertimot mer svart. Det er denne lille faktabiten som Bringsværd bruker til perfeksjon i novellen sin, som da beleilig nok finner sted i tidlig 1900-talls USA som velkjent nok var preget av visse rasistiske tendenser. Nærmere bestemt omhandler novellen en episode der en svart/ikke hvit mann kommer inn i en kirke under en preken, og siden dette var en utelukkende "hvit" kirke var han ikke velkommen. Han blir dermed kastet på dør og hånet, fengslet og til slutt henrettet på grunnlag av gudsbespottelse, og alt dette foregikk uten at han hadde sagt et ord eller foretatt seg noe. Da bøddelen senere forteller sin kone om hendelsene meddeler han at denne svarte mannen hadde store sår i hendene, "som om noen hadde moret seg med å drive nagler gjennom dem". Dette er da et ganske stort hint til at den svarte var ingen ringere enn Jesus Kristus selv, for min del humret jeg litt over denne ironien, til tross for dens mørke natur. Beskjeden er vel klar nok i det at rasismen deres gjorde dem så blinde at de ikke så personen de drepte, som da viste seg i dette tilfellet å være den allmektiges sønn.

Det som gjør at denne novellen er særdeles bra er virkemidlene Bringsværd bruker; språklig som tematisk. Spesielt de språklige virkemidlene traff meg: det at han ikke ungikk å bruke ord som neger i en moderne tekst og det at menneskene bannet og kalte den svarte for masse "gudsbespåttende" ord i kirken gjorde at hele leseropplevelsen ble annerledes og mer sammenhengende.

Alt i alt mener jeg at novellen oppfylte hensikten sin ved hjelp av gode språklige virkemidler og fordi den er satt i en relevant og realistisk tid og sted.