MEG SELV

Meg selv ble skrevet av Henrik Wergeland i 1841 som et svar på uttalelsen om at han "oppirret og i slett lune". Innholdet i diktet går stort sett ut på hvordan han beskriver seg selv som person, for dermed å vise at han slett ikke er en sint eller irritabel person, et slags selvportrett om du vil.

Selve strukturen på diktet er veldig fritt, som kan tolkes som et virkemiddel. Dette er fordi en litt mer strengere struktur ville få han til å fremstå som litt mer konservativ og prippen, noe som da ville gå imot selve budskapet i teksten. Et annet virkemiddel er også hans flittige bruk av assosiasjoner, som også generelt kjennetegner hans dikterstil, som for eksempel "himmelblå og rosenrøde sommerfugler".

For å bygge under påstanden om at han er i godt humør tar han dessuten å sammenligner seg selv med forskjellige naturlige fenomener og ting. Noe som igjen viser hvilken kulturelle tidsalder han lever i.

Disse naturhenvisningene brukes som metaforer for ham selv, som for eksempel i setningen "berøv ikke landskapet for dens brusende bekk" er den brusende bekken en metafor for Wergeland sitt temperament hvis man da tolker det ved hjelp av en annen metafor "blodet hans bruste". Denne setningen er et perfekt eksempel på hvordan Wergeland kommer med et budskap i underbetydningen, ved her å si at de skulle ikke nekte ham å ha et temperament.

Det siste ved denne teksten som jeg legger spesielt merke til er utviklingen i selve diktet, der han først starter å argumentere for hvorfor han ikke er sint. Denne første delen av diktet bruker han et veldig personlig bildebruk som for eksempel katten sin, hans forhold til naturen osv. Men utover i diktet reflekter han rundt større temaer, som mennesket, sjelen og andre filosofiske temaer. På dette kan man se at han at romantikkens temaer som følelser, fantasi og frihet ligger side om side med det gjennomgående romantiske synet om at alt er ett (dette vises ved strofen der han skriver "Der er slektskap mellom sjelen og stjernene")

Alt i alt er alle virkemidlene i denne teksten, med dens løse struktur, flittige brukte metaforer og budskapsendringer et perfekt eksempel på et romantisk dikt.