LYRIKK

Lyrikk er en av hovedsjangrene innen sjønnlitterær diktning. Lyrisk dikting er i motsetning til epikk og drama mer melodiøs skrivning, der mye av fokuset er lagt på flyt i språket og rim. 

Vi mennesker har alltid vært fascinert av rim og finner derfor i de fleste tilfeller et godt dikt mer interessant å høre på enn én god novelle. Lyrikken er kanskje den mest utfordrende sjangeren, det er fordi det å kunne bringe et godt budskap frem ved hjelp av knappe setninger (og i noen tilfeller rim), og allikevel få det til å høres bra ut krever et stort talent. 

Ordet Lyrikk kommer fra det greske ordet "lyra", som er navnet på musikkinstrumentet lyre. Dette var fordi i det gamle hellas var lyrikk sang til lyrespill.

 Jeg har i min tid ikke skrevet, eller lest lyrikk i noen særlig stor grad (annet enn i skolesammenheng). Allikvel beundrer jeg sjangeren i seg selv og de som kan skrive det. 

De lyriske tekstene jeg har størst interesse for er de som har en personlig mening. Lyrikk er i seg selv en ganske følelsesladet måte å skrive på, og dermed blir for meg de beste tekstene de som stammer fra personlig erfaring. 

Jeg har valgt diktet  " Våre små søsken" av Inger Hagerup til å representere mitt syn på lyrikk. Det går som følger: 

VÅRE SMÅ SØSKEN

Vi har en liten søster, vi har en liten bror
som er litt annerledes enn andre barn på jord. 

De kom til denne verden det vanskelige sted
med mindre håndbagasje enn vi er utstyrt med.

Vi har vår eng og åker. Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet i vinning og i tap.

  Det er så lett å glemme: Når siste båt skal gå
må alle passasjerer la all bagasje stå.

Inger Hagerup skrev dette diktet til åpningen av Ragna Ringdals daghjem, et daghjem for barn og voksne med Dawns syndrom. 

I diktet skriver hun blant annet "de med mindre håndbagasje enn vi er utstyrt med". Noe som jeg synes er en perfekt måte å beskrive de som er mentalt utfordret. 

måten jeg tålker dette diktet er at håndbagasjen åpenbart er mental kapasitet (beste måten å beskrive det) og "den siste båten" er da når noen dør. Det jeg mener hun legger i det verset er at når alle dør, blir alle like, i den forstand at man ikke tenker mer.

Jeg har visst om dette diktet i en lang stund, men jeg kunne ikke gjenngi det ordrett, dermed søkte jeg det opp på google. 

Selv om diktet i seg selv er veldig enkelt med bare to setninger per vers ligger det så mye i hver av dem, at hun kunne skrevet én side. Nesten på samme måte som med mikronovellene. 

En annen grunn til at jeg valgte dette diktet, er fordi Inger Hagerup var den første lyrikeren jeg visste om. Og fordi jeg simpelten elsket barnesamlingen hennes "Så rart", som var noe jeg har som gode minner fra barndommen min. 

Jeg avslutter med litt grunnleggende klipp og lim fakta om Inger Hagerup:

Inger Hagerup ble født Inger Johanne Halsør den 12. April 1905, og hun døde den 6. Februar 1985. 

Når hun giftet seg med Anders Hagerup i 1931 endret hun navnet til Hagerup, det navn hun senere ble kjent ved. 

Under andre verdenskrig flyktet hun til Sverige, der hun skrev kampdikt som blant annet "Aust- Vågøy", men de klangende strofene "de brente våre hus, og de drepte våre menn".

Hun var svoren ateist og kommunist, og var medlem av Norges kommunistiske parti siden hun var ung.

En av uttalelsene hennes om lyrikken sin var:" Jeg appellerer til det menneskelige i diktene mine, skriver til enkeltmennesket, ikke til politkere og makthavere. Makthavere er det verste jeg vet".